Vinden raser nesten konstant over de lave, værbitte holmene som utgjør Smøla, men ytterst i havgapet ligger Veiholmen som et trygt anker for den tradisjonelle kystkulturen. Her har generasjoner av fiskere høstet av havets rikdommer, med sjarker som trosser elementene for å bringe torsk, sei og krabbe trygt til land. De siste årene har imidlertid en ny og usynlig konflikt ulmet under den urolige havoverflaten. Det handler om stortaren – ofte omtalt som havets regnskog – som vokser i tette skoger langs skjærgården, og som nå er gjenstand for en intens drakamp mellom tradisjonelt fiske og en global milliardindustri på jakt etter verdifulle marine råstoffer.
Sjarkene i den trange havnen
De tradisjonelle sjarkene ligger tett i tett i den lune havnen på Veiholmen, beskyttet mot det åpne og nådeløse Hustadvika-havet. For fiskerne som har sitt utkomme her, er nærheten til de rike tareskogene rett utenfor moloen selve livsgrunnlaget.
Lokale fiskere på Veiholmen uttrykker dyp bekymring for den økte frekvensen av industriell taretråling i deres nærområder. Tareskogen fungerer som et kritisk oppvekst- og gyteområde for en rekke fiskeslag, og fjerningen av disse plantene kan få dramatiske ringvirkninger for hele det marine økosystemet. Når de store høstefartøyene sveiper over havbunnen og kutter tarestilkene, frykter fiskerne at vitale habitater ødelegges for flere år fremover. De mener å registrere en direkte sammenheng mellom den intensive tarehøstingen og en merkbar nedgang i forekomsten av kysttorsk og småsei i de tradisjonelle fangstfeltene rett utenfor Smøla.
På den andre siden står den norske alginatindustrien, som peker på at høstingen er en av de mest gjennomregulerte og bærekraftige marine næringene i landet. Havforskningsinstituttet overvåker bestandene nøye og fastsetter strenge kvoter og rotasjonssykluser, der feltene får hvile i fem år mellom hver høsting slik at taren rekker å vokse fullstendig opp igjen. Alginat, som utvinnes av stortaren, er en uunnværlig ingrediens i alt fra livsviktige medisiner og tannkrem til matvarer globalt. Talsmenn for næringen argumenterer med at denne virksomheten skaper hundrevis av helårlige, trygge arbeidsplasser langs kysten og bidrar med enorme eksportverdier til det norske fellesskapet.
For å bygge bro mellom de motstridende interessene, har det blitt foreslått å ta i bruk ny teknologi for bedre overvåking av havbunnen. Ved hjelp av avanserte 3D-sonarer, undervanns-droner og satellittdata håper forskere og fiskere å kunne kartlegge nøyaktig hvor de mest sårbare gytefeltene ligger, slik at disse kan skjermes helt fra taretråling. Lokale krefter på Smøla etterlyser nå et tettere samarbeid der den tradisjonelle erfaringskompetansen fra fiskerne kombineres med moderne marinbiologisk forskning. Bare på den måten kan man sikre at fremtidens ressursutnyttelse skjer på en måte som ikke undergraver det tradisjonelle kystfisket som har formet Veiholmen i århundrer.
Kampen om tareskogen på Smøla viser hvor kompleks den moderne forvaltningen av våre felles havressurser har blitt. For kystsamfunn som Veiholmen handler dette ikke bare om økonomiske kalkyler, men om identitet, tradisjon og fremtidig overlevelse for den minste sjarkflåten. Hos Kystmarked følger vi denne utviklingen tett, og vi ser at behovet for gode, lokale handelsarenaer og sterke kystsamfunn er viktigere enn noen gang når rammebetingelsene endres. Ved å støtte opp om den lokale flåten og formidle historiene fra de ytterste skjær, bidrar vi til å holde liv i de unike lokalsamfunningene som gjør den norske kysten så levende.